Å bli kunstner er som å melde seg på et maraton, men med bind for øynene, barbeinte, i en veldig trang shorts som konstant gnager, uten tilgang på vann, og med bare en vag idé om hvor målstreken befinner seg. Du vet at sjansen for å tjene til livets opphold er omtrent like stor som å finne en ekte Picasso på et lokalt loppemarkedet, eller hele livet ha vært avstandsforelsket i Prinsesse Märtha Louise og få et “ja” om du tilfeldig møter henne på gata og frir til henne der og da. Men likevel, så gjør du det, fordi noe dypt inni deg sier at dette er veien å gå.
Økonomien i kunsten er for de fleste i faget, i beste fall, en slags evig dugnad fra foreldre og ektefeller. Du lager noe vakkert, unikt, ekte og meningsfylt, noe du har en stolthet i og kan stå helt og fullt for, men til gjengjeld får du betaling i eksistensiell angst og dårlig kaffe. Å selge kunst er som å spille lotto, bare at lottospillet ditt er et maleri av en katt med hatt og en grå mann i kyllingdrakt. Dette, et av verkene dine du stolt viser frem på en utstilling til de som måtte ønske å se, blir stående å støve ned i en mørk krok i studioet ditt fordi folk flest ser ut til å ville ha noe som matcher sofaen i stedet. Men hvem trenger vel stabil inntekt når man kan bytte kunst mot en flaske vin og en god samtale om livets store spørsmål? Så jeg har drukket mye vin, og hatt mange nattlige samtaler opp gjennom årene.
Og myten om at kunstnere og økonomisk balanse sjelden går hånd i hånd, er jo en klisjé av en grunn. Mange av oss lever nok etter filosofien: "Skatt? Nei, det vet jeg ikke noe om!" Helt til kreativiteten ikke betaler husleien, og du da plutselig står der med et verk som har tatt måneder å lage, en strømregning som har vært ubetalt nesten like lenge, og skatteetaten banker på og lurer på om du har tjent noe penger i år. Hvor mange ganger jeg selv måtte ringe strømselskapet eller huseieren i mine ti-femten første år av kunstnerskapet bare for å få regningene utsatt (enda en gang), vet jeg ikke, men mange.
Men det er noen fordeler også, i alle fall en: friheten! Det er ingen sjef som forteller deg når du skal jobbe og hva du må gjøre, og kunsten er en mulighet til å følge et hjerte som brenner mens du drikker atter en kaffekopp som muligens har stått der litt for lenge. Det å jobbe seg gjennom et kunstverk er en slags magisk følelse av å skape noe ut av ingenting, og denne følelsen veier opp for alt det negative.
Når det gjelder alkohol, psykiatri og rus, så har jo vi kunstnere en fascinerende historikk. Man kan nesten si at dette går litt hånd-i-hånd gjennom hele kunsthistorien. Men er det psykiatri og rus som finner kunsten, eller kunstneren som til slutt ender opp i psykiatri med rus? Har tenkt mye på dette gjennom årene. Er det kunstnerens behov til å uttrykke sitt indre mentale kaos, eller er det den kreative prosessen som fører til en slags skjørhet i sjelen? Tenker vi for mye på de små tingene? Er denne blåfargen for blå? Hva betyr egentlig blå? Er blå mer en følelse enn en farge? Og før vi vet ordet av det, er vi i en dyp filosofisk krise, som krever nok en flaske rødvin og en dypere samtale med en kollega.
På den andre siden har du de av oss som begynner helt balanserte, uten noen form for mental ubalanse i bagasjen. De som bare har lyst til å uttrykke noe vakkert, som en enkel glede ved å male eller skrive. Men så, etter et par år med å forklare folk at kunstverket ditt ikke er en ny type moderne gardin, begynner selv de mest stabile kunstnersinn å ruste litt. Rusmidler? Tja, la oss si det slik: Etter nok avviste søknader om kunststipend, blir fort den flaska med rødvin til mer enn bare en rekvisitt.
Psykiatri? Ja, la oss være ærlige, mange av de største kunstnerne gjennom historien har hatt et og annet å stri med på den fronten, og mange av oss har det i dag. Det er som om den kreative siden av hjernen kommer hånd-i-hånd med et slags mentalt kaos. Kanskje kunsten er en slags terapi for noe som ligger der fra før kunstneren blir kunstner? Og rus er kanskje en billig måte å rømme fra virkeligheten, selv om du risikerer å våkne opp med et halvt ferdig maleri og en veldig forvirret følelse av hva du prøvde kvelden før å formidle. Men kunst har alltid hatt den evnen til å reflektere både på det vakre og det vonde i livet, på godt og vondt.
Så, ja, kunstnerlivet kan være tøft, men det er også et liv fylt med øyeblikk av magi. Du må bare finne din egen balanse mellom økonomisk ruin og kreativ lek. Kanskje det rett og slett er slik at kunsten speiler livet, og livet til kunstnere har en tendens til å være en salig blanding av intens selvgransking med ytre og indre kaos. Noen vil si at rus og psykiatri følger med jobben, som en slags eksentrisk frynsegode. Andre mener at kunsten gir så mye mening til livet at den på et eller annet tidspunkt tar alt annet fra deg, inkludert følelsen av kontroll i ditt eget liv.
Å leve et liv som kunstner er ofte som å balansere på en tynn line spent mellom to fjell. På den ene siden har du livets rå og brutale realiteter med hverdagens forpliktelser og rutiner, og på den andre siden har du kunsten, et svevende fritt rom der alt er lov og ingen regler egentlig gjelder, annet enn de du lager for deg selv. Og fallet mellom disse to ytterpunktene kan være brutalt og ganske langt. For på livets side står partneren, barna, husleia, og hverdagslivets evige krav om ansvarlighet. Det er middager som skal lages, lekser som skal følges opp, bleier som skal skiftes, barn som skal kjøres på trening, og til og med litt egentid skal skvises inn. Det er husvask, helgeshopping av fotballsko til guttungen, shampoo & balsam til veslejenta, en flaske vin med partneren etter at ungene har lagt seg, og besøk av besteforeldre på søndag. På kunstens side venter friheten, en verden hvor tiden forsvinner mens du skaper ditt eget lille univers av følelser og farger. En kreativ frihet uten nødvendigvis en fast retning, der du kan oppdage sider ved deg selv, på godt og vondt, se ditt eget alter ego skape seg sin egen lille boble i sitt eget lille univers. Denne balansen er nesten alltid i bevegelse, som et slags evig pendel mellom de to ytterpunktene.
Ansvar og trygghet gir deg en forankring i tilværelsen. Men selv om livet krever sitt, er det nettopp den kreative delen av deg, enten du er kunstner eller ei, som ofte gir en følelse av å leve. Det å finne en rytme hvor du kan gå litt frem og tilbake mellom ansvar og kreativitet uten å føle at du mister deg selv, er kanskje nøkkelen til å trives i sitt eget skinn.
Å være kunstner passer perfekt med frasen ‘Be An Adult, But Don’t Be A Grown-up’, hvor kunstnere gjerne lever i en verden der kreativitet og lekenhet ikke bare er en valgfrihet, men en nødvendighet. Det å male med fingrene som et barn eller å lage noe nytt ut av en papptallerken og en syltestrikk føles naturlig, fordi det er en del av prosessen med å ikke ta livet “for” alvorlig.
Som kunstner handler livet om å utforske, eksperimentere, og å våge å være annerledes. Mens “grown-ups” gjerne sitter fast i en verden av forutsigbarhet, Excel-ark og deadlines, kan kunstnere tillate seg å utforske både det kaotiske og det uventede. Kunstnere ser gjerne verden gjerne som en stor lekeplass av muligheter, uavhengig av hva voksne kaller "sunn fornuft".
Det å kunne hengi seg til kunsten gir deg også en unnskyldning til aldri å helt gi slipp på barnlig undring og ungdommelig nysgjerrighet. I et kunstnerisk liv får du tillatelse til å male verden med barnets friske øyne, uansett hvor mange skatteregler du samtidig må forstå på veien. Det er nettopp denne evnen til å leve i grenselandet mellom ansvar og lek som gjør at kunstnere kanskje klarer å se på livet med et glimt i øyet, og lever litt i dette grenselandet mellom å være en “adult” men ikke en “grown-up”. Det handler om å leve lekent, men ansvarsfullt, å kunne leve i det frie rommet mellom voksenansvar og barnslig glede, i banaliteter og nysgjerrighet.
Det er en forskjell, men en subtil forskjell, mellom det å være en “Voksen” og det å være “Voksen”. Egenskapen å leke trenger ikke kun å være for barn! Klær trenger ikke alltid være fornuftige! Som om å gå med rutete bukse og en neonfarget t-skjorte skulle gjøre deg til et uansvarlig menneske, og dressbukse med slips og lakksko et ansvarlig. Du kan helt fint spise frokost til middag, fordi frokost må ikke spises til frokost, og middag til middag. Du kan legge deg ned i snøen og lage snøengler, og samtidig vite hvordan du skal fylle ut selvangivelsen eller skifte dekk på bilen. For du kan helt fint være en ansvarsfull voksen, med et lekent barnlig sinn.
Kort sagt, å være en “voksen” er noen som har blitt så fanget i forventningene til hva det vil si å være voksen, at de underveis i livet har mistet litt av evnen til å ha det gøy og tørre å ta seg selv litt uhøytidelig. En “voksen”, derimot, tar ansvar når det trengs, men vet at livet handler om mer enn å være seriøs. De vet at å være en voksen ikke nødvendigvis betyr å gi opp barnet eller spontaniteten i seg.
Så, tilbake til spørsmålet: Er det kunsten som lokker oss inn i det kreative kaotiske mørket, eller er det mørket som driver oss til å skape kunst? Kanskje det er begge deler, litt som en rotløs storm av følelser og inspirasjon. Uansett hva som kom først, så er det ofte en merkelig vakker dans mellom kreativ galskap og selvmedisinering, der du aldri helt vet om du skal ta deg en tur i studioet for male eller bestille deg en ny time hos psykologen. Jeg har selv vært på mang et møte for Anonyme Alkoholikere opp gjennom årene, og vært til behandling for pilleavhengighet på Drammen Psykiatriske, samt vært medisinert på blå resept i mange år for panikkangst. Men jeg er her enda, og det hele har forhåpentligvis bare gjort meg til en bedre utgave av meg selv.
Så ja, kanskje det er som høna og egget, hvor høna er kunstneren og egget er en flaske billig rødvin fra vinmonopolets bakerste hylle.
