Å elske tegneserier som barn var som å ha en magisk portal mellom hendene. En dør inn til en verden hvor alt var mulig, hvor heltene aldri ga opp, og hvor skurkene alltid fikk som fortjent. Det var noe helt spesielt med tegneseriene - lukten av papir og trykksverte, de grovkornede trykkflatene, og følelsen av at hver nye side tok deg lenger og lenger inn i eventyret. Der inne, i dette parallelle universet, var det umulig å kjede seg. Evige kamper mot urettferdighet, galaktiske kriger, helter og skurker, og selvfølgelig - min første store kjærlighet: Modesty Blaise.
Men å elske tegneserier som dyslektiker var faktisk hakket enda bedre. Det var som å se film med min egen regi og full kreativ kontroll. For hvem trengte vel snakkebobler, når bildene fortalte deg alt!? Jeg tolket alt gjennom streken, kroppsspråk, mimikk, farger og tempo. Ordene ble sekundære - og likevel visste jeg nøyaktig hva som foregikk. Der andre barn kjempet seg gjennom dialoger med store tunge snakkebobler, spratt jeg videre til neste smell, neste eksplosjon, neste superhelt i kamp med sin nemesis. Og kanskje det var der jeg ble kunstner - fordi jeg leste verden som bilder, og ikke som bokstaver.
Og når vi først er inne på fantasier: vi hadde ikke PornHub på 80-tallet. Vi hadde ikke internett, ikke streaming, ikke så mye som en webside med pornografiske vitser. Den erotiske dannelsen foregikk den gangen mest i smug og i stillhet - og for mitt vedkommende så skjedde det i møte med mystiske tegneseriekvinner med urealistisk midje, store pupper og rød leppestift. Min erotikk handlet om Modesty Blaise. Sala Palmer. Og til nød - Dolly Duck (ja, jeg vet det er feil, men desperate tider osv.). Vi vokste opp med tegninger av sidebryst og antydninger. Med Wonder Woman i badedrakt og Jessica Rabbit som ga oss hjertebank før vi selv visste helt hvorfor. Tegneserieheftene var ikke bare helter og skurker, men også mitt første møte med en slags uskyldig, papirtynn erotikk. Det var der, mellom fargerike striper og actionfylte slagord, at jeg oppdaget noe jeg ikke kunne sette ord på - men som kroppen min tydeligvis skjønte lenge før jeg selv gjorde det.
Det mest erotiske som fantes den gangen var BH-reklamen i et og annet ukeblad, med damer som så ut som en sekretærer på vei til julebord, med vage skuldre og et forvirret blikk som skulle signalisere både komfort og kåthet på én gang. Fatter’n hadde LP samlingen sin, med Country & Western-cover med toppløse saloondamer med splitt i skjørtet, cowboyhatt og blikket slørette rettet mot horisonten, mens jeg kunne være heldig å få et tilfeldig glimt av bar hud i en dårlig VHS-kopi av en fransk komedie, dubbet til Tysk, hos en kompis. Vi hadde Madonna i "Like a Virgin"-videoen som fikk oss til å rødme i smug. Vi ble oppriktig satt ut av badedraktbildene i Se og Hør, og vi bladde febrilsk i Ellos-katalogen, ikke for å kjøpe noe, men for å memorere sidene med nattkjoler.
Modesty Blaise var ikke bare en actionhelt - hun var en åpenbaring. Min åpenbaring! Hun hadde en selvfølgelighet og styrke som satte seg rett i underbevisstheten - et sted mellom heltedyrkelse og pubertetsforvirring. Puppene hennes var ikke nødvendigvis store, men de hadde en slags... autoritet. Og det var nok.
Så ja - når noen spør meg hvor det hele startet for min del, må jeg nok i ærlighetens navn svare: en blanding av Fantomet, Modesty Blaise, og 80-tallets manglende tilgjengelighet til porno.
