Gratulerer! Etter ni måneder i den ultimate all-inclusive spa-opplevelsen, en komplett avslapning med kontinuerlig næringstilførsel og null ansvar, blir du kastet ut i en verden full av lyd, lys, og kald luft. Så ligger du der, klissete og full av undring, men skjønner ingenting, og du møter blikket til Dr. Rumpe-smekk, spesialist i "din første opplevelse av urettferdighet", for før du i det hele tatt har rukket å gjøre noe som helst galt, blir du belønnet med et rapp over ræva. Og der, mine damer og herrer, begynner livet - med ditt første skrik med smaken av smerte!
Og videre følger barndommen. En epoke i livet som sannsynligvis ble oppfunnet og designet av en sadistisk jævel uten et snev av empati, som kun ønsket å teste menneskets evne til smerte, sorg og tårer i tide og utide. For barndommen er rett og slett en maraton av grining. Du er underlagt de voksnes regler, og fritatt enhver mulighet for egne valg. Og om det ikke er den tre år eldre gutten i gata på ti år som gir deg bank, så er det den jevngamle nabojenta, som mamma sier du må være snill med siden hun sikkert bare er forelsket i deg, som setter seg på deg og drar deg i håret og slår deg i magen, og gir deg en følelse av å ha fått juling likevel. Det er som om å bli satt i en slags gladiatorarena uten at du har bedt om det, der de sier: "Velkommen, liten venn, her skal du vokse opp!" Og vokse gjør du, mest sannsynlig til synet av dine egne blåmerker, sprukket leppe og lyden av dine egne hulk med et stadig voksende bibliotek av urettferdigheter.
Men det slutter ikke der! Neste stopp: tenårene. Et tiår med et rent mentalt og kroppslig kaos, hvor kroppen din konspirerer mot deg på måter du aldri ville trodd var mulig. Plutselig blir ansiktet ditt til et krater av en kvisefarm, med hormoner som suser rundt i deg som et kaotisk godstog, og alt du gjør føles som en konstant audition til en komedie du på ingen måte har lyst til å delta i. Du blir ekspert på avvisning fra de jentene du liker, vennegjengen, og av ditt eget speilbilde. Og så har vi selvfølgelig de to klassiske ungdomsritualene med kronisk onanering og din første fyllefest. Jeg var selv en ung gutt en gang, og hadde mine år med hormoner som et ustyrlig fyrverkeri. Det er som om kroppen på tenåringsgutter plutselig har bestemt seg for å bli en fabrikk som kun produserer én ting: libido. Og hva gjør de med all denne energien? Jo, de tilbringer halvparten av ungdomstiden sin med å onanere som om det var en olympisk idrettsgren! Syv ganger daglig, null stress. Første gang du drikker alkohol, oppdager du raskt at kroppen din har en grense på omtrent tre flasker øl før den starter en fullstendig evakuering via munn og nese. Og der sitter du, ved siden av en busk, og prøver å huske hvorfor dette skulle være morsomt. Og som om ikke alt dette var nok, entrer forelskelse og kjærligheten. Første kjærlighetssorg føles egentlig som om verden går under. Og det er ikke bare den hjerteskjærende delen, men den pinlige, som når du sender 100 meldinger uten å få svar, eller lager den perfekte Spotify-spillelisten for å vinne hjertet til noen som egentlig bare synes du er "søt… som en venn."
Men nei, livet er ikke bare et trist nederlag! La oss ikke glemme den absurde og rare perioden som gjør alt dette verdt det. For her entrer du voksenlivet, der du får bytte ut kviser med regninger og ubetalte lån, kjærlighetssorg med skilsmisseadvokater, og tenårenes ustabile økonomi med en fortsatt ustabil økonomi, bare nå med gjeld i tillegg. Men du slipper i det minste det pubertale hysteriet og den konstante frykten for å gjøre noe feil. Eller nei, det gjør du jo ikke, for du får jo egne barn selv.
Så, livet er en herlig reise med en berg-og-dal-bane av grining, juling, fyll, og kjærlighetssorg. Men det er også en opplevelse fullpakket med absurde og morsomme øyeblikk som får deg til å se tilbake og le. Eller, i det minste prøve å le mellom slagene!
Så der er du, femti og halvveis gjennom livet. Eller i hvert fall håper du det, og forsøker å se bort fra alle de gangene du har ignorert helseråd og spist pizza med fire lag smeltet ost til frokost som dagens drivstoff. Og du husker alle de helsemessige rådene du burde ha fulgt, som å spise grønnsaker, sove minst åtte timer og drikke vann, mens du istedenfor gikk for kebab og tenkte at pommes frites jo nesten en grønnsak. Du har aldri tatt de “fem om dagen” på alvor, der dine fem om dagen var fem kopper kaffe før lunsj og kanskje et glass, eller tre, etter jobb (som jo tross alt er bra for hjertet). De sa du burde være aktiv hver dag, og trene minst tre ganger i uken, men å gå til kjøleskapet i reklamepausene var jo også en form for bevegelse. De sa “unngå stress, lev i balanse”, mens du svarte på e-poster klokka ti om kvelden med en sjokolade i hånda og Netflix-serien satt på pause, fordi søvn kunne jeg jo ta igjen i helga. Og når helga kom så måtte du jo "skeie ut” litt, som om du liksom skulle ha fulgt en slags streng diett i resten av uka. Hadde jo ikke det vet du. Så du håper da, at du faktisk er halvveis gjennom livet, og ikke heller tok en snarvei til slutten.
Men nei, halvveis gjennom livet, og du lever jo ennå! Gratulerer igjen, du har nå nådd midtlivskrisen! Det er som om du plutselig våkner opp en dag, stirrer deg selv i speilet og tenker: "Er dette alt?! Hvorfor har jeg fortsatt ikke lært meg å spille gitar, stå på snowboard, reist jorda rundt, eller i det minste kjøpt meg en Harley Davidson?”. Midtlivskrisen er det øyeblikket der hjernen din bestemmer seg for at nå er tiden inne for å gjøre et opprør mot ansvar, rutiner, og fornuft. Det er også der kroppen din minner deg på at den ryggen du hadde i 20-årene, den er borte, men heller erstattet med en som gjør vondt hver gang du bøyer deg ned for å knyte skoene. Men midtlivskrisen handler ikke bare om motorsykler og tatoveringer. Det er også en tid der du desperat prøver å bevise for deg selv og verden at du fortsatt er ung, viral og vital. Så du tar etter ungdommene i huset og bruker ungdommelige ord som du kanskje ikke engang skjønner selv, eller begynner å “game” sammen med dem i kjelleren som en slags rar, litt eldre fetter. Vi poster selfies på Facebook fra vinkler som selv ikke engang tenåringer klarer å få til. Vi deltar på festivaler og konserter vi åpenbart er for gamle til der vi står blant ungdommer og hipstere. Etter å ha ignorert treningsråd hele livet så kaster vi oss gjerne ut i CrossFit eller får Birken og et maraton som mål, og starter med yoga, men innser raskt at "nedovervendt hund" ikke akkurat er så glamorøst når det knaser i knærne. Før du utmattet og til slutt i en slags indre personlig skam siger ned i sofaen, og gir opp.
Alderdommen er det store vendepunktet der du går fra å tenke: "Hva kan jeg oppnå før jeg dør?" til "Hvor mange ganger må jeg stå opp for å tisse i natt?" Alderdommen er som å oppgradere til en litt sliten bil der alt er litt feiljustert. Den starter sakte, har rare lyder, og trenger konstant vedlikehold. Du har flere medisiner i skapet enn du har krydder på kjøkkenet, og det blir etter hvert vanskelig å huske hvorfor du gikk inn i et rom, men du er sikker på at det var viktig. Men alderdommen har også sine gode sider. Nå kan du endelig si hva du vil uten filter, fordi du ikke bryr deg lenger om hva folk måtte mene. Ingen kan dømme deg for å gå i sandaler med sokkene på eller at du tar deg en ettermiddagslur midt på dagen, for du har nå offisielt fått lisens til å gjøre akkurat hva du vil, og når du vil.
Til slutt, etter å ha spist din siste bit av livets kake, og strødd smulene rundt deg i en slags form av minner og rare småting, banker Sankt Peter og døden på døra. Men ikke la dette skremme deg! Døden er bare et nytt kapittel der det er på tide å få svar på noen lenge etterlengtede spørsmål, og kanskje blir det en overraskelse eller to på veien. Døden gir deg endelig en pause fra alle de små plagene som har bygget seg opp gjennom årene. Ingen flere kjedelige middagsselskaper og ingen flere rare små ritualer for å holde leddene smidige. På mange måter er døden som det ultimate pensjonsprogrammet, med fullstendig frihet, null ansvar, og kanskje en liten ferietur til et sted vi ennå ikke har vært. Så, døden kan umulig være en negativ opplevelse!
Så der har du det: Livet i sine akter. Det er en reise full av oppturer, nedturer, og utallige omveier. Det er en vill og farefull reise, som inneholder både den beste og verste typen kaos. Det er en tilværelse full av overraskelser, store og små seire, med ganske så mange skrubbsår underveis. Men det er også en reise med mye latter og mange gode øyeblikk. Vi har alle vært gjennom livet, på hver vår måte, og med hvert vårt utgangspunkt. Sluttresultatet, døden, er uvesentlig. Det er reisen din som er av viktighet. Så lev den så godt du kan, for noe mer forlanger ingen av deg.
Så, hva er meningen med livet? Det er selvfølgelig å prøve, feile, prøve igjen, og til slutt late som om du har forstått alt sammen! Det er å forfølge drømmer, bare for å finne ut at drømmene forandrer seg like fort som livet selv. Livet handler om å oppleve så mye kaos og glede som overhode mulig, nok til at du en dag, med grått hår, gikt, en urinblære slapp som en gammel sokk og et ansikt så fullt av rynker at det ser ut som om du forsøker å drukne i hud, kan si: “Vel, det der var litt av en tur!”
Meningen med livet er ikke å finne ett stort svar, men å stille mange små rare spørsmål underveis. Og når du til slutt sjekker ut, er dette jo bare starten på et nytt stort eventyr.
