Mine tanker om motivet:
Dette motivet oser av selvtillit, men med en tvetydighet som inviterer betrakteren til å stille spørsmål ved hvor grensen går mellom sunn selvfølelse og overdreven ego. Den sølvglinsende mannen på den steilende sølvhesten – eller enhjørningen – er et symbol på makt og uovervinnelighet. Sølvfargen forsterker følelsen av noe uoppnåelig, nesten guddommelig, samtidig som den gir en kald, distansert følelse. Det skinner, men er det ekte?
Enhjørningen, ofte et symbol på renhet og magi, får her en ny dimensjon. Den representerer kanskje en form for idealisert versjon av oss selv – et bilde vi ønsker å vise verden, preget av ufeilbarlighet og styrke. Sammen med rytteren blir det et symbol på en person som tror han har kontroll over alt, som ser seg selv som både uovervinnelig og uerstattelig.
Men omgivelsene – skogen og den strålende solen – skaper en kontrast. Skogen kan symbolisere det ukjente, det vi ikke kan kontrollere, mens solen kan tolkes som en form for sannhet eller klarhet som til slutt vil skinne gjennom, uansett hvor mye vi tror vi kan styre alt. Kanskje denne figuren rir rett inn i sitt eget ego, uten å se farene som lurer bak trærne eller sannheten som venter i sollyset. Eller kanskje han rett og slett bare er så sterk som han fremstår.
Motivet utfordrer betrakteren til å reflektere over hvor langt vi kan komme med troen på oss selv før det tipper over i arroganse. Er denne sølvmannen en helt, et forbilde som viser oss verdien av selvtillit? Eller er han en advarsel, et bilde på hvordan vi kan bli blendet av vår egen glans og miste kontakten med virkeligheten?
Ved å ikke gi et klart svar, overlater kunstverket rom for tolkning. Kanskje vi alle, i større eller mindre grad, rir på vår egen sølvhest gjennom livet – noen ganger med styrke og mot, andre ganger med en blind tro på vår egen ufeilbarlighet.
