Mine tanker om motivet:
er en leken, men samtidig tankevekkende tolkning av et av kunsthistoriens mest ikoniske motiver. Her i en uventet og humoristisk blanding av popkultur og religiøs symbolikk, der de sitter rundt bordet og drikker vin fra Den hellige gral, oppstår en interessant dynamikk mellom det hellige og det absurde, det seriøse og det komiske.
Hulk-figurene symboliserer en overdrevet maskulin kraft, der Hulk er kjent for sitt ukontrollerbare sinne og rå styrke. Men her, plassert i en setting som tradisjonelt representerer fellesskap, tilbud og åndelighet, oppstår og spennende kontrast. Ved å gi disse aggressive karakterene glorier, får motivet en ironisk undertone – som om selv de mest brutale og utemmede sidene av mennesket kan bli satt på som "hellige" eller verdig tilgivelse. Den ene Hulk-figuren med den største glorien peker kanskje på en lederfigur, en "Jesus" blant de sterke, som antyder at selv i kaoset finnes det en form for orden eller betydning.
70-tallshår og solbriller forsterker den tidsmessige og kulturelle forankringen. 70-tallet var en tid preget av opprør, frigjøring og en ny utforskning av identitet og selvuttrykk. Ved å kombinere dette med Hulks karakteristiske sinne og kraft, kan motivet tolkes som en kommentar til hvordan både individuell frihet og ukontrollert kraft kan eksistere side om side. Kanskje det også peker på hvordan vi alle bærer våre "monstre" og prøver å skjule dem bak ytre fasader som hårstiler og solbriller – symboler på en tid hvor det å være "kul" var like viktig som å være ekte.
Vinen fra Den hellige gral kan tolkes som en form for forsoning – en handling som binder dem sammen i et fellesskap, til tross for deres åpenbare forskjellige og individuelle "kraftkamper". Kanskje det også peker på en form for avvæpning; der selv de sterkeste blant oss trenger et øyeblikk av ro og fellesskap, selv om det skjer i en parodisk setting. Eller kanskje de rett og slett bare liker vin!
Humoren i motivet er uunngåelig, men den bærer en dypere undertone. Ved å sette disse overdimensjonerte figurer i en setting kjent for sin alvor og hellighet, skaper bildet en refleksjon over hvordan vi tillegger betydning til makt, styrke og tro. Er vi alle "Hulker" som prøver å finne vår plass ved bordet? Eller er det en påminnelse om at selv de mest absurde delene av oss kan ha en plass i en større sammenheng?
Alt i alt inviterer "The Last Supper of the 70s Hulk" betrakteren til å smile litt, men også til å tenke over hva styrke og fellesskap egentlig betyr i en verden hvor både det hellige og det profane kan eksistere side om side.
Motivet har for meg ingen dypere religiøs eller politisk betydning, men ses heller som et lekent kreativt motiv, med en undertone av noe humoristisk.
